Sine i USA 12/13 - Utvekslingsblogg 2012/2013

06.05.2013, 02:25

I dag er det femte mai, og nøyaktig en måned til jeg forlater Florida. En måned til jeg drar fra vertsfamilien og vennene mine som jeg kommer til å savne så utrolig mye. Jeg husker ikke engang hvordan hverdagen var uten enkelte. Hvordan kan man forlate et helt liv, 'just like that'?

Jeg har 31 dager igjen på å gjøre alt. Hvordan skal jeg klare det? Det er så utrolig mye jeg har lyst til å oppleve og se, så mye jeg aldri fikk gjort. Hvordan skal jeg rekke alt, på bare en måned? Hvordan skal jeg få tid til å si hade til alle? Jeg føler jeg kaster bort tid, bare ved å sitte her å skrive. Jeg synes jeg kan høre klokka tikke, hvert minutt kunne jeg brukt på en opplevelse, og dette er min eneste sjanse. Kan noen være så snill å stoppe tiden for meg? Jeg har så utrolig mye jeg vil få gjort før jeg om bare 31 dager setter meg på flyet og drar fra solskinnsstaten min. Ta meg tilbake til august og la meg få oppleve alt bare en gang til, vær så snill?

Jeg har hatt den panikkfølelsen dypt inne i meg i hele dag, helt siden jeg fant ut hvor kort tid jeg har igjen. Jeg kan dra tilbake på besøk, men jeg kommer aldri til å få oppleve high school på samme måte. Aldri den følelsen av å være en amerikaner, og ikke bare turist. Den følelsen av at Florida er hjemme, nesten på lik linje med Norge. Den følelsen som sier at jeg ikke er ferdig her, ikke enda.

Men samtidig gleder jeg meg så utrolig mye til å møte igjen de beste på Gardemoen. Jeg begynner nesten å gråte bare ved tanken, er det virkelig så kort tid til jeg får gitt mamma en klem? Pappa, Sandra, besteforeldre og venner? Det er så uvirkelig, og jeg tror nesten bare de i samme situasjon virkelig skjønner hva jeg mener, hvordan du kan glede deg og grue deg så mye på så kort tid.

Heldigvis trenger jeg ikke hoppe rett fra et liv til et annet, jeg får en liten pause i mellom. Et par ukers ferie er nok akkurat det jeg trenger, og jeg unner alle utvekslingsstudenter det samme. To uker på Hawaii med bestevennen høres ikke noe annet enn perfekt ut, så får jeg virkelig ladet opp til å se alle dere andre igjen 23. juni!

Jeg klarer ikke bestemme meg om jeg vil at tiden skal gå saktere eller fortere.
Så tiden får vel bare gå akkurat sånn den går.

- Sine

14.03.2013, 08:04

I dag på skolen hadde de en samling med alle juniorene og seniorene med en presentasjon fra NOPE. Den traff meg veldig, så jeg tenkte jeg kunne fortelle dere litt om det.

NOPE står for Narcotics Overdose Prevention & Education, med andre ord; om det å ta overdose. De viste bilder av en haug med unge mennesker fra her i Florida, de fleste i 20-årene og noen yngre, som alle har dødd av ufrivillige overdoser. De fortalte flere av disse menneskenes historier, og jeg tror den yngste var en gutt på 13. Hvor sykt er ikke det? Han og noen venner fikk tak i noen reseptbelagte piller, og gutten døde etter å ha prøvd disse pillene èn gang. 

Noe de nevnte i flere av historiene er at mange av disse kunne vært reddet hadde vennene deres sagt i fra tidligere, eller om de hadde ringt 911. Det sjokkerer meg skikkelig hvordan noen kan finne vennen sin bevisstløs, og velge å stikke av i stedet for å ringe ambulanse eller i det minste si i fra noen. Det er helt klart ikke ekte venner! Vi hørte en historie der personen som omkom hadde en kompis på overnatting, moren var hjemme. Kompisen hadde tatt med piller, og de hadde begge tatt noen. Da kompisen fant ut at personen var bevissløs en gang på natta, gikk han ut av rommet, låste døra, og fortalte moren til personen at han måtte dra hjem på grunn av en nødsituasjon hjemme. Og så hadde han stukket av, og da moren fant sønnen sin dagen etter, hadde han vært død i mange timer. Moren ringte 911, og de spilte lydklippet da hun snakket med ambulansen for oss... Det er noen av det mest hjertskjærende jeg har hørt i hele mitt liv. Da begynte tårene å renne, og jeg tror ikke det var mange i salen som ikke gråt; spesielt ikke da den neste som snakket til oss var moren til denne gutten, hun vi hørte på klippet. 

Det er en høyere prosentdel av overdoser i USA enn i Norge. Det skremmer meg at det er så vanlig, at narkotika er så vanlig, og hvor mange som starter så sinnsykt tidlig. Jeg har psykologi som et fag, og der lærer vi om hvordan effekt det har på kroppen og på hjernen. Det er faktisk en god del som sier de aldri vil prøve drugs etter at vi har lært om hvordan det fungerer og møtt personer som er eller har vært drugmisbrukere. Burde nesten vært obligatorisk å lære om dette her i murica. 

Alt dette får meg hvert fall til å tenke på hvor heldig jeg er, og på hvor glad jeg er i familien min. Det er så utrolig viktig å la de rundt deg få vite hvor mye de betyr for deg!

Jeg er så glad i dere. Og jeg vil også si gratulerer med dagen til farmor i dag, og farfar om en uke! 

Carpe diem - peace out. 

07.12.2012, 20:04

Under 200 dager til jeg ser familien min igjen. Faktisk 198.

Vet jeg suger til å oppdatere, men det kommer. Vet jeg også sier det hver eneste gang, men jeg skal prøve! Lover.

Savner dere!

02.10.2012, 04:01

En ting jeg har lært er at du kan aldri være forberedt. Hjemmelengselen kommer når du minst venter det. Ofte når jeg ligger i senga om kvelden og det tordner utenfor vinduet mens lynet lyser opp rommet mitt etter en lang og slitsom dag. Men ikke nødvendig vis, den kan også komme i bilen på vei til kjøpesenteret eller midt i historietimen. Du vet liksom aldri så det er umulig å forberede seg.

Forrige uke var bra, jeg fikk nye venner og var med på mye gøy. Likevel er hjemmelengselen her nå, uten en egentlig grunn. Jeg har ikke funnet noen bra kur for den enda, ingen bra medisin som hjelper. I bilen eller i timen biter jeg tenna sammen, bokstavelig talt, og det holder tårene unna. Men dette fjerner det som regel ikke, det bare holder dem på avstand en stund.

Vi fikk beskjed om å snakke med vertsfamilien, finne på noe, gå en tur når hjemmelengselen kom. Over og over igjen fortalte de oss det. Men jeg føler ikke at vertsfamilien alltid vil forstå, jeg vet ikke hva jeg skal si til dem heller. En tur langs motorveien som er eneste stedet "å gå tur" verken frister eller er særlig populært hos vertsforeldrene mine, og ikke er det så mye å finne på midt på natta heller.

Jeg kunne ønske jeg hadde noen her å snakke med, som forstår, som er utenfor vertsfamilien og som bryr seg. Ingenting imot familien, men jeg føler at det hadde vært lettere på en måte. Vanskelig å forklare, men jeg tror egentlig jeg savner ordentlige venner.

Jeg er så utrolig mye mer følelsesladet nå enn før, og kan få tårer i øyne av bare en tanke. Det har vel mye å gjøre med at jeg ikke kan få det jeg tenker på, ikke kan få klemmer av familien eller snakke med dem. Jeg har nå vært i Florida i to måneder, jeg har dratt alene til et nytt land der alt er annerledes, alt er strengere, mindre frihet. Så jeg synes jeg har lov til å savne mitt kjære Norge litt.

Men jeg har det bra. Selv om familien er annerledes, jeg har nye regler å forholde meg til, nye personligheter. Selv om jeg fortsatt ikke har fått venner jeg føler jeg kan ringe når som helst og finne på ting med, selv om jeg har lekser og skolearbeid og trening som ikke alltid er like morsom. Jeg har det bra og vil ikke hjem, fordi jeg føler jeg har mer å gjøre her, jeg har flere å bli kjent med og nye steder jeg vil besøke. Året mitt har jo nettopp begynt! Jeg er veldig takknemlig for sjansen jeg har, for foreldre som gjør det mulig. Jeg skal prøve å ikke kaste bort sjansen min, og gjøre det jeg kan ut av den.

Tusen takk til dere som tar dere tid til å kommentere, det er utrolig koselig uansett om jeg kjenner deg eller ikke.

God natt Norge

Les mer i arkivet » Mai 2013 » April 2013 » Mars 2013


Bloglovin



bloglovin

bloglovin


Diverse





Utvekslingsblogger



AFS - Anna, USA
AFS - Idun, USA Wisconsin
AFS - Lise Maria, USA
AFS - Nora, USA Washington
Aspect - Elise, USA
Aspect - Emmeli, USA Washington
Aspect - Hannah, USA California
Aspect - Linn Victoria, USA California
Aspect - Nora, USA California
Aspect - Nora S, USA California
Aspect - Renate, USA Kentucky
Aspect - Sebastian, USA Colorado
EF - Carina, USA
EF - Frida, Storbritannia
EF - Johanne, USA Ohio
EF - Line, USA
EF - Mari, USA
EF - Marte, USA Oklahoma
EF - Marte, USA Alabama
Explorius - Aurora, USA Utah
Explorius - Caroline, USA Alabama
Explorius - Frida, USA Michigan
Explorius - Johanne, USA
Explorius - Julie, USA Arizona
Explorius - Kristin, USA
Explorius - Mari, USA Wisconsin
Explorius - Marianne, USA Ohio
Explorius - Marit, USA Washington
Explorius - Marte, USA Minnesota
Explorius - Martine, USA Indiana
Explorius - Nora, USA Oklahoma
Explorius - Oda, USA Michigan
Explorius - Pernille, USA Mississippi
Explorius - Sarah, USA Minnesota
Explorius - Silje, USA California
Explorius - Silje, USA
Explorius - Silje, USA Oregon
Explorius - Siren, USA Arizona
Explorius - Stine, USA Washington
Explorius - Thao, USA California
Explorius - Tilla, USA
Interstudies - Jessica, USA Texas
Into - Nadia, New Zealand
Into - Pernille, USA California
Into - Siril, Canada
Into - Tonje, USA
Speak - Benedikte, USA
Speak - Kristine Marie, USA Washington
Speak - Rebecca, USA Texas
STS - Aase, USA North Carolina
STS - Ane, USA
STS - Anna, USA
STS - Carina, USA
STS - Cathrine, USA Kansas
STS - Elly, USA Indiana
STS - Heidi, USA Wisconsin
STS - Ina, USA California
STS - Janne, USA Alabama
STS - Julia, USA
STS - Juliane, USA
STS - Karoline, USA Minnesota
STS - Maren, USA Iowa
STS - Marie, USA Missouri
STS - Mathilde, USA
STS - Mette, USA Pennsylvania
STS - Mina Emilie, USA Montana
STS - Nicki, USA, Minnesota
STS - Nika, USA Mississippi
STS - Pia Malene, USA South Carolina
STS - Selina, USA
STS - Sunniva, USA
STS - Tina, Irland


Design laget av


hits